Topp 10 Høstparfymer
Denne duften kan ikke bestemme seg for om den vil på stranden eller inn i peiskroken – og det er poenget. Bergamott og grønne blader åpner friskt og sitronaktig, før koriander og jasmin sniker seg inn og gir en krydret, blomstrete vri. Så, som en magisk overgang (Nishane kaller det selv "Abra Cadabra"), lander alt i en varm, søtlig base av amber, vanilje og musk. Resultatet er en duft som starter som en sommerdag og ender som en myk ullgenser – perfekt for de dagene høsten ikke helt har bestemt seg heller.
Dette er ikke en parfyme, det er en investeringsportefølje i flytende form. Kanel, rosentre og lavendel åpner med en pudret, krydret varme, før bulgarsk rose og seder tar over og gjør sitt beste for å høres ut som en parfymeanmeldelse skrevet av en poet med for mye budsjett. Så kommer showets stjerne: en tung, harpiksaktig dose laotisk og thailandsk oud, sammen med sandeltre, amber og vanilje. Rikt, søtt og uforskammet luksuriøst – dette er duften for de dagene du vil lukte som du nettopp har vunnet noe, selv om du bare skal handle melk.
Herod er den fyren på julebordet som lukter så godt at ingen tør spørre hva han har på seg. Kanel og pepper braker løs i åpningen, før osmanthus, tobakksblader og virak tar over og gjør duften umulig å ignorere. Basen er der den virkelige magien skjer: vaniljebønner, musk og patchouli smelter sammen til noe som lukter litt som en cognac-fylt sigarkveld – søtt nok til å friste, mørkt nok til å ikke bli søtladent. Ofte sammenlignet med Tom Ford Tobacco Vanille, men med litt mer fransk sjarm og litt mindre "jeg vet at jeg er dyr"-attityde.
Oppkalt etter Sergei Diaghilev, mannen som ga oss Ballets Russes og all verdens dramatikk på scenen – og denne duften har absolutt samme sans for teater. Sitrus og fersken åpner lyst og fruktig, som en overtyre før tungt orkester setter inn, og deretter braker en overdådig blomsterbukett løs i hjertet – nok blomster til at man skulle tro Roja Dove tømte et helt drivhus. Basen er der den virkelige forestillingen skjer: oakmoss, civet, lær og krydder vever seg sammen til en klassisk, kammerpreget chypre med en skjult, litt "skitten" sensualitet under all eleganse. Opulent, dramatisk og ikke redd for å stjele showet – akkurat som mannen den er oppkalt etter.
Tenk deg en dame med rødmalt leppestift som drikker Manhattan på en bar, klemmer ut sneipen i askebegeret og lar akkurat nok av parfymen bli igjen på skinnstolen – det er stemningen her. Timian og te åpner luftig og nesten urteaktig, før liljekonvall, safran og rose sniker seg inn med litt pudderaktig eleganse. Basen er der skinnet endelig får si sitt: en myk, musk-tung suede-fornemmelse med sandeltre, olibanum og amber som holder alt sammen kremet og nært huden. Diskret, sofistikert og litt farlig – som skinnjakke i silkevariant.
Dette er duften for deg som forlot festen for tre timer siden, men jakken din har fortsatt ikke fått beskjed. Galbanum åpner grønt og skarpt, og lurer nesen til å tro at noen nettopp har tent en sigarett i nærheten – ren nostalgi fra Bains Douches-æraens Paris. Hvit orris smyger seg inn og gir en pudret, litt "sminkeveske"-aktig eleganse, mens patchouli og tremose legger til en tørr, jordnær kant. Til slutt lander alt i en varm, musk-tung vaniljebase – som et minne om crimson velur-seter og noens nakke du kanskje ikke burde huske så godt. Sofistikert skittenhet, om man kan si det sånn.
Roja Dove har visstnok kalt dette "Amber Aoud-effekten" – en litt storslått måte å si "folk elsker denne" på, men etter å ha lest notelisten skjønner man hvorfor. Sitron, lime og bergamott åpner friskt, før rose, fig og ylang-ylang tar over med en søt, blomstrende sjarm som føles nesten litt for god til å være sann. Så kommer tyngdepunktet: safran og kanel varmer opp scenen, mens oud, ambergris og sandeltre bygger en salt, harpiksaktig og dyp base, holdt sammen av oakmoss, orris og musk. Resultatet er en duft så rik og opulent at man skjønner at den er blitt husets bestselger – ikke akkurat en beskjeden liten hverdagsduft, men heller ikke en du glemmer med det første.
For han som sitter alene ved baren på en eksklusiv klubb, ser mystisk ut, og lukter (ifølge Roja selv) som en blanding av cognac og Cola. Bergamott åpner friskt, før heliotrop, jasmin, neroli og rose de mai bygger et pudret, nesten kirsebæraktig blomsterhjerte som mange beskriver som en boblende, søtlig fizz. Så kommer den virkelige historien: cognac og tobakk smelter sammen med kardemomme, ingefær og pepper, mens vanilje, benzoin og ambergris gir en dyp, luksuriøs bunn. Mystisk, boozy og skamløst dekadent – akkurat passe "enigmatisk" til at ingen helt vet hva de lukter av deg, men alle vil vite mer.
Lukter som om noen har helt en god konjakk over en vaniljestang og tent på det – i beste forstand. Rom og vanilje smelter sammen i en boozy, nesten desserttung åpning, mens en varm, tobakksaktig dybde bygger seg opp i bunnen. Den er kremet, søt og litt farlig sjarmerende, som den vennen som alltid har med seg noe sterkt i lomma "for anledningens skyld". Perfekt for kalde kvelder der du vil lukte som en luksuriøs julegave – uten at noen egentlig trenger å pakke deg opp.
Hvis du vil at folk skal tro du nettopp har vært på en gotisk date med sjokoladekake i mørket. Åpner med safran og litt krydder, før en svart rose smyger seg inn sammen med trøffel – ja, den ekstremt overprisede soppen alle hobbykokker later som de har råd til – og gir duften en jordnær karakter. Basen er der det virkelig blir dekadent: patchouli, vanilje, oud og oakmoss smelter sammen til noe som lukter halvveis mørk sjokolade, halvveis skogbunn. Mørk, sanselig og litt farlig romantisk – perfekt hvis du vil se mystisk ut uten å måtte si et ord.
